Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming by Per Espen Stoknes

Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming Reviews

• 
  Oeystein Hanssen

  Med klimaforandringene står verden overfor en av de største utfordringene på lang tid. Man kan nesten ikke overdrive når det kommer til hvor kritisk situasjonen er. Konsensus er at klimaforandringene er ekte, at de er menneskeskapte, og at situasjonen er kritisk - vi må handle nå for å unngå de verste konsekvensene, som virkelig er ille, for oss, dyrene og naturen. Og det er her «klimaparadokset» oppstår: selv om vi vet dette, og vi vet hva som skal til for å unngå det, er likevel situasjonen i dag at enkeltmennesker ikke engasjerer seg og nasjoner ikke forplikter seg til å gjøre det som må til.
  
  Hvordan kan dette ha seg? Hvordan kan vi bevisst gå mot dommedag uten å prøve det vi kan for å forhindre det? Ifølge Per Espen Stoknes, (klima)psykolog, økonom og politiker, kan dette forklares med at klimakommunikasjonen har falt i fem velkjente psykologiske fallgruver, eller barrierer:
  1. Distansering: klimakommunikatører bruker abstrakte ting som ikke er her og nå; CO2-konsentrasjonen i lufta måles med PPM, det snakkes om endring av temperaturer og havnivå i år 2100, det snakkes om issmelting i arktis, isbjørner som utryddes og nedhogging av regnskog, etc. Dette er ting som (for nordmenn) ikke er her og nå, og det skaper en distanse som fører til at man ikke forstår, eller tar situasjonen på alvor.
  2. Dommedag: klimakommunikatørene bruker dommedags- og katastrofefortellinger for å prøve å formidle alvoret i sitasjonen og trigge handling. Dette skaper ubehag, frykt og skyldfølelse («økoangst» er et ord som kommer oftere og oftere opp), noe vi mennesker ønsker å unngå for enhver pris, så det fører heller til at vi ønsker å unngå temaet og se en annen vei.
  3. Dissonans: vi vet måten vi lever på nå ikke er bra. Det skurrer mellom det vi gjør (produserer mer olje, spiser mye kjøtt, kjører dieselbil, flyr ofte etc.) og det vi vet. Det fører til at hjernen kommer med selvrettferdiggjøring av seg selv, såkalt kognitiv dissonans. Vi kommer opp med historier for å rettferdiggjøre handlingene våres («kollektivt er så dyrt/dårlig», «jeg må jo tjene til livets opphold», «jeg må jo komme meg på jobb», «man får ikke i seg nok proteiner uten kjøtt», «norsk olje er ren?»etc)
  4. Benektning: mennesker er eksperter i å leve i benektelse. Vi lever som om vi ikke vet det selv om vi vet det. Dette gjelder ikke bare for klimabenektelse, men mange av tingene i livet vårt. Vi beveger oss for lite og spiser for mye sukker og fett, selv om vi vet at det ikke er bra for oss. Vi kaster penger rundt oss på ting vi ikke trenger, spiser oss stappmette og kaster mat, selv om vet at det er mennesker som sulter i verden. Vi lever et liv i benektelse rett og slett fordi det nesten vil være umulig å ha det fint hvis vi ikke gjør det - det vil være veldig ubehagelig å tenke på slikt hele tiden. Dette er en tilstand hvor vi ikke lenger merker at vi har dissonans, eller føler ubehag.
  5. Identitet: mennesker ønsker en stedsidentiet (jeg er for eksempel fra 1413, Ghettosletten), en profesjonell identitet (eks. psykolog) og en politisk identitet (som sier noe om vårt forhold mellom frihet som individ og myndighet og styringer å gjøre). Hvis vi for eksempel føler at myndigheter involverer seg for mye (eks. sier at vi skal spise mindre kjøtt eller ha høyere skatt på fly), kan det gjøre at man foretrekker å beholde sine verdier, sin identitet, og tenke at forskningen/vitenskapen/myndighetene tar feil (såkalt kognitiv bias). Andre kan mene at det er myndighetenes jobb å forplikte seg til å «fikse» klimakrisen og at man som enkeltmenneske ikke har noen makt (en slags benektelse, eller ansvarsfraskrivelse).
  
  Dette er kjente, unversale, og dypt menneskelige psykologiske fallgruver. De gjelder med andre ord ikke bare for klimakommunikasjon og klimaengasjement, men all type kommunikasjon og engasjement. Heldigvis har Stoknes fem «hemmelige» nøkler han mener at kan benyttes for å forbedre kommunikasjonen og skape det engasjement vi trenger:
  1. Gjør det sosialt («naboeffekten»): Mennesker er flokkdyr, og påvirkes av de rundt seg (venner, familie, naboer etc). Hvis de rundt deg gjør et eller annet, så får du lyst til å gjøre det også (hvis for eksempel naboen har fått elbil, eller hvis vennen din er blitt vegetarianer får du mer lyst til å gjøre det samme selv)
  2. Gjør det enkelt: mennesker er late. Har man et valg mellom enkle, «klimafiendtlige» løsninger og tungvinte, klimavennlige løsninger, velger vi ofte det enkle (og bruker kognitiv dissonans for å rettferdiggjøre valget). Med andre ord må klimavennlige løsninger bli det enkleste og dermed foretrukne, valget. Klimavennlige produkter må bli mer tilgjengelige, og helst bli «defaultproduktet». Samtidig kan miljøfiendtlige valg gjøres vanskeligere, dyrere etc. Dette vil gi mindre dissonans, fordi man slipper å rettferdiggjøre valgene sine. Her har man mye å hente i dag, men dette er samtidig en veldig «tilgjengelig» løsning.
  3. Gjør det støttende: gå fra katastrofeinnramning til en positiv innramning. Forskning sier at mennesker blir mest engasjert dersom det er 75% positiv og 25% truende innhold i kommunikasjonen (i dagens klimakommunikadjon er forholdet ca. 20/80, altså mest tyngde på truende kommunikasjon). Istedet for å spille på frykt og dommedagsprofetier, bør man heller fokusere på de positive følgene ved å gjøre et klimavennlig tiltak (eks. er det å spise mindre kjøtt bra for deg, det å ta kollektivt istedet for å kjøre til jobb er billigere etc).
  4. Bedre historiefortelling: historiefortelling er sentralt i menneskelig kommunikasjon, men historien som hittil er blitt fortalt av klimakommunikatørene har ikke vært optimal for å skape engasjement. Hvis man heller fokuserer på hvor vakker naturen er og hvor mye flott som kan skje om man spiller på lag med den istedet for å fortelle dommedagsfortellinger, vrir man det fra å spille på frykt og skyldfølelse til å spille på positive følelser som gir mersmak.
  5. Bedre signaler: gå fra det abstrakte til det helt konkrete. Klimaforskning har brukt tall og målestokker som enkeltmennesker ikke har et forhold til og heller ikke mulighet til å påvirke alene. Vi må gjøre det mer konkret: hva gjør du/jeg, hva gjør bedrifter, Dagbladet, Tine, Oslo? Er Oslo bedre eller dårligere enn Bergen? Etc. Vi må vise signaler om hvor raskt byer/bedrifter snur og hvordan dette bidrar til å løse problemet. Da får vi en følelse av at dette er noe vi kan gjøre noe med. I tillegg er det viktig å vise at politisk engasjement faktisk har en effekt. Signaler fra folket gir politiske endringer, som igjen fører til store, nasjonale og globale endringer.
  
  Det er med andre ord håp, og det går veldig mye på det å kommunisere riktig og å kjenne menneskers psykologiske natur.
  
  Boka er delt inn i tre deler, delvis inspirert av Aristoteles’ distinksjon mellom psykens tre fundamentale handlinger: theoria (tenke), praxis (gjøre) og poiesis (være). De to første delene er en veldig god introduksjon til menneskelig psykologi, som alle bør kjenne til, med klimakommunikasjon og -engasjement som eksempler. Den siste går mer på det å være og leve i denne tiden, og er etter min mening minst viktig av de tre delene (og mest subjektiv fra Stoknes’ side).
  
  Alt i alt var dette en fantastisk interessant og viktig bok, men som nok dessverre ikke vil bli lest av de som kanskje trenger det mest. Men da er det vår, leserne av Stoknes’ bok, rolle å spre ordet og kommunisere, men kommunisere «riktig» denne gangen. Det er ikke for sent.
• 
  John

  I like how this book gives some practical solutions to the global warming thing without advocating for too much government overreach, even if it is in order to get the skeptics won over to the cause. I think there is a slight warming trend globally due to human activity, but I am far from an alarmist on the matter - and see so much false propaganda on it that a book like this, at least meet somewhere in the middle, is welcomed.
  
  The goal of the book, trying to ease the divide, does wrong in the first half of the book on the matter at it clearly say that people who do not think that global warming is to be alarmed about are in denial and are using the "old brain", as in that the ones that thinks global warming is a real threat are evolutionary better in some way (and that the majority there is on the left). I know he does not try to make it sound like it, but in the bottom, it is exactly that this book is about.
  
  I also hate it when a book states outright in the beginning that the books is not about the scientific arguments for or against, but it condemns the against and strawmans them, and then swallow the alarmist arguments as given true(even if they are shady too). The 97% is repeated a lot as the appeal to authority, as it is the baseline of the book. The climate report is one of the sources, but for the opposition there are no sources at all(other than quotes from non scientists like Alex Jones)
  
  The book is not about the science, and that is true, it is about the psychology - and even if it here is mostly pointed toward one side, it applies to both, and everybody can learn something. So, there are good things to pick from here, and it will get you think a bit all the way to the muddy end.
• 
  Molly Bazilchuk

  Veldig viktig bok, mange ting som endret min måte å se på global oppvarming (eller "klimaforstyrrelser") på. Falt neste av under del tre da Herr Stoknes ble veldig filosofisk av seg men han hadde noen gode poeng der også. Bør leses av alle som er oppgitt over situasjonen! Oppløftende på en måte men også en tankevekker.
• 
  Ole Christian

  Spennende å lese om psykologien bak "fornektelsen" av klimaendringene, og det gjør meg både deppa og håpefull for framtiden. Tredje del var litt tung å komme gjennom, men gir en slags mening når man prøver å se alt i en sammenheng.
• 
  Vilde Bratland Hansen

  Elsket at boken var så konkret med gode tips i de første 15 kapitlene. Mot slutten blir det litt vel svevende og filosofisk for min smak, men mulig det treffer andre bedre. Uansett en informativ og viktig bok om vår tids største utfordring som alle bør lese.